Da hun etterhvert kom til seg selv, kunne hun merke at formen var en helt annen. Hun kjente det det så utrolig godt. Det var ingen tvil om at det ikke lenger var det gamle, syke hjertet som dunket der inne. Hun kjente en intens lykke.
Samtidig maste de hvitkledde om både det ene og det andre. Prøver skulle tas, og tusenvis av spørsmål stilles. Men det var som om det ikke vedkom henne. En av kirurgene kjeftet litt på henne. Ut med språket! Familien ble raskt invitert i håp om at dette ville få henne til å snakke.
Wahlberg ble informert om komplikasjoner og risiko. Om overlevelsesrater, og hvordan livet som transplantert ville fortone seg, med blant annet strenge aktivitets-, kosthold- og medisinregimer. Kontroller, biopsier, og livslange forhold til sykepleiere som etterhvert ville kjenne henne bedre enn hennes nærmeste familie. Opplæringen transplanterte får er nesten en egen universitetsgrad.
Allerede dagen etter transplantasjonen våknet Norge opp til store avisoverskrifter om hva som hadde skjedd. De neste ukene var det en klappjakt på den nytransplanterte pasienten. Medier over hele landet ville ha tak i denne «mirakelkvinnen», som hadde fått et nytt hjerte. Sykehuset ble nærmest beleiret, men Wahlberg var i trygge hender. Hun ble skjermet og beskyttet.
Endelig kom dagen da Wahlberg skulle få lov til å forlate Rikshospitalet. Kjæresten, som nå var blitt mannen hennes – de hadde giftet seg på Rikshospitalet – fikk låne bilen til en av sykepleierne. Å ta t-banen var helt utelukket på grunn av infeksjonsfare.
– Det ble leid en leilighet til meg på Ammerud, i en av disse enorme, grå blokkene. Det skulle være så anonymt som mulig. Jeg skulle ha ro og hvile. Og ly for pressen.
Overgangen fra 24-timers «roomservice» på Riksen var brå.
– Jeg husker at det var så utrolig kaldt på den tiden. Under 20 kuldegrader. Da vi ankom, var det mørkt, kaldt og stille. Men det var likefullt veldig deilig å endelig kunne være litt for seg selv igjen. Handle mat og gjøre litt husarbeid. Det lille hverdagslivet var bare så utrolig fint!
Wahlberg fikk også en symaskin – en uavhentet premie fra Landsforeningen for hjerte- og lungesyke. Den sydde hun julegaver med.
Fremdeles lette pressen høyt og lavt etter henne. Et ukeblad tilbød 100.000 kroner for et eksklusivt intervju. Andre kunne friste med sydentur. Debatten raste i avisene: Var det for dyrt? Ville alle kunne tilbys en slik behandling? Var det etisk riktig?
Wahlberg forklarer motviljen til å stille opp:
– Det at det var så tabubelagt, gjorde at jeg var lite villig til å snakke om det med andre i ettertid. All diskusjonen om kostnadene var også ekkelt å lese om. Jeg ble rett og slett pinlig berørt av all oppmerksomheten.
Hun kunne ikke helt forstå hvorfor alle var så nysgjerrige på hvem hun var.
– Jeg følte ikke at jeg hadde gjort noe spesielt. Jeg var rett og slett heldig. Det var de som stod bak denne utrolige jobben som hadde gjort noe veldig, veldig spesielt.
Wahlberg forteller om fantastiske kirurger, sykepleiere og leger. Hun fikk den beste pleie, og var nærmest en dronning på avdelingen.
– Jeg tror ikke noen transplanterte har blitt så godt behandlet siden, ler hun.
I dag lever Wahlberg et godt, og helt normalt liv. Hun er i full jobb som helsesekretær ved sykehuset der det hele begynte – St. Olavs hospital. Rutinene som transplantert er der hele tiden, men nå ser hun først og fremst fremover. I en liten pappeske på loftet et sted, ligger noen utklipp fra avisene.
– Det er rart å tenke på at det har gått 30 år.
Snart venter 30-årsjubileum og seminar på Rikshospitalet – den 15. oktober. Wahlberg er en del av programmet. Hun skal snakke med Svein Simonsen, en av legene som var med på transplantasjonen.
Wahlberg medgir at hun ikke kommer til å feire så mye de neste ukene.
– Jeg er ikke noe feiringsmenneske, eller en jubilant som gjør mye ut av seg. Isåfall har de nok transplantert feil person, ler Wahlberg.
